Mitt eget traumearbeid

Forord
Det å greie å romme og eie en historie er ikke alltid like enkelt. Det er det dette arbeidet går ut på. Innenfor traumearbeid opereres det med begreper om selvet som «sunne» deler, «overlevelses» deler og «avspaltede» deler. De «sunne» delene er aspektene av oss selv som vil leve, som viser seg frem i verden og som har en oppriktig livsvilje. Det er de livsbejaende kreftene i oss som oppriktig sier ja til livet. «Overlevelses» delene er måtene vi har lært oss å håndtere livet på etter skuffelser, svik, tap og traumer. Det er de skadede delene av oss selv som fortsatt fungerer, men som fungerer «på tross av». Dette er det som ofte kalles mestringsstrategier eller overlevelsesmekanismer etter traumatiske hendelser. Disse delene er til dels fungerende, men ikke optimalt, og de er ikke «sunne» deler. De «avspaltede» delene er aspekter av oss selv som er så vanskelig og vonde at vi enten har undertrykt dem fullstendig i oss selv, eller projiserer dem på andre. Disse aspektene er så smertefulle og uhåndterlige at vi ikke er i stand til å vedkjenne oss dem, dermed blir de fortrengt eller fornektet.

Traumearbeid går ut på å «ta tilbake seg selv». Det betyr at livskraften og livsviljen som er bundet opp i «overlevelses» og «avspaltede» deler frigjøres og integreres tilbake til et helt og sunt selv. Det er i all hovedsak det traumearbeid er. Det finnes forskjellige tilnærminger og metoder for å gjøre dette på, mange av disse metodene utfyller hverandre.

Som et steg i mitt eget traumearbeid skriver jeg her om min egen historie.

Del 1.
Dette er et arbeid som har pågått i en del år nå. Jeg ble klar over symptomer og behov for å ta tak i ting så tidlig som i begynnelsen av 20-årene. Og etter hvert i teksten vil årsakene til dette forhåpentligvis bli ganske tydelige.

For tiden leser jeg en bok av Franz Ruppert som er psykologiprofessor, i boken tar han for seg temaer som traumeteori, flergenerasjonell psykotraumatologi og tilknytningsteori. Dette er en utvidet forståelse av et individs indre liv som også legger stor vekt på familiebånd og sosiale forhold for å skape forståelse og finne løsninger i et menneskets indre liv.

Det ligger i sakens natur at dette er et krevende arbeid. Dette arbeidet består i å belyse hendelser som er vonde, såre, skambelagte, kaotiske, skremmende og forvirrende. Så man kommer ikke utenom at dette er vanskelig. Men det er det arbeidet krever. Det jeg skal ta for meg i dette arbeidet er hendelser i min egen oppvekst, og jeg skal ta en liten kikk bakover i mine foreldres historie, men jeg skal begrense meg på sistnevnte, og jeg skal forsøke så godt det lar seg gjøre å minst mulig utlevere andre mer en nødvendig. En av utfordringene med dette arbeidet er at det jeg forteller om her ikke bare angår meg selv. Flere mennesker er berørt av det jeg skriver om, og jeg må ta hensyn til og ta høyde for at dette vekker forskjellige følelser hos forskjellige mennesker. En annen utfordring med dette arbeidet er å romme både det gode og det vonde. I en del av denne teksten fokuserer jeg mye på vanskelige og vonde hendelser, men det er selvsagt ikke hele sannheten, det er også mye godt. Det å greie å romme begge disse er en viktig del av arbeidet.

Det som må anerkjennes er at jeg vokste opp i et hjem hvor min far misbrukte alkohol og medikamenter, og hvor det var flere hendelser med grov vold og psykisk misbruk over lang tid. Det som også må anerkjennes er at begge mine foreldre under min oppvekst bar på byrdene av ubearbeidede traumer. Jeg skal ikke spekulere alt for mye i hva de bragte inn i ekteskapet hver for seg, men hendelsene mellom dem var traumatiserende for dem begge. Å bli utsatt for vold som skaper følelser av sterk frykt, hjelpeløshet og håpløshet er åpenbart traumatiserende. Det å være utøver av uberettiget vold er også traumatiserende. En annen ting jeg kan nevne er at under rusmisbruk og avhengighet er det alltid smerte.

Når begge foreldrene, og spesielt mor, er traumatiserte er det uunngåelig at disse overføres til barna i mer eller mindre grad. Dette kan ikke fullstendig skjules uansett hvor mye man enn skulle prøve på det. Det som også må anerkjennes som traumer her, er noe jeg egentlig heller vil kalle dyp smerte. Dette er ikke enkeltstående traumatiske hendelser, men akkumulert smerte over lang tid. Dette er den dype smerten som skapes som følge av tiår med uforløste konflikter, utrygghet, tillitsmangel, spenningstilstander, svik og krenkelser. Denne smerten er ikke så åpenbar og tydelig, og dermed vanskeligere å sette fingeren på, men det er svært ekte skader.

Det er menneskelig å ikke ville møte sin egen smerte, men ved å unngå smerten hoper den seg opp. Dette er som mostanden man føler for å gå ned i kjelleren for å rydde i den boden man vet ikke er blitt ryddet i de siste 25 årene. Boden som er full av rot og kaos, kanskje vonde minner, men det er også skatter begravd i dette rotet. Disse skattene er livskraft, muligheter og «deler av seg selv» man finner tilbake til.  Å rydde i «boden» er et pågående arbeid, og etter hvert blir det en lek, man får mer plass, flere muligheter, man blir dyktigere til det, og det blir etter hvert en levemåte i et sunt liv.

Det beste foreldre kan gjøre for barna sine er å ta ansvar for sine egne traumer, skader og sår, og deretter leve så sunne og gode liv som mulig. Dette livet de da lever blir en skatt de kan gi videre til sine barn, og som de igjen kan gi videre til sine barn.

Del 2.
Mine foreldre møttes i 1972 i Oslo hvor begge jobbet på Ullevål sykehus. Min mor hadde vokst opp på et småbruk på Nordmøre, og min far hadde vokst opp på Lambertseter i Oslo. De ble raskt kjærester, og hun ble etter kort tid gravid. De fikk sitt første barn som 19-åringer, og deretter ett barn til, og deretter kom jeg i 1982. Når jeg snakker med min mor om denne tiden opplever jeg det som om at mye var utenfor hennes oversikt og kontroll i familiesituasjonen, og det fremstår som om at hun var utrygg på min far.

Min mor har fortalt meg om en hendelse hvor min far hadde slått henne i ansiktet mens hun holdt meg som lite barn. Han skal ifølge henne også ha siktet på henne med et våpen. Mine eldre søsken skal ha vært vitne til det som skjedde. Min mor skal ha rømt ut av leiligheten, hvor hun fikk tilkalt hjelp. Det ble ikke noe mer etterspill etter denne hendelsen. Jeg har snakket med min mor om dette, og denne opplevelsen er noe som (selvfølgelig) tydelig preger henne flere tiår senere.

Den groveste voldshendelsen skjedde 23.mai 1989. Denne kvelden rundt midnatt etter at alle barna hadde lagt seg, slår min far min mor i hodet med en pistol, gjentatte ganger, og avfyrer våpenet så hun blir skutt igjennom hoften. Jeg har ikke tenkt å gå veldig i detaljer rundt denne hendelsen, men min mor greier å rømme til en nabo hvor det blir tilkalt lege og politi. Min far, som har forlatt huset, blir senere funnet av politiet og arrestert, og barna blir flyttet over til en nabo. En ting jeg husker godt fra denne hendelsen er at jeg våkner et sted uten å vite hvor jeg er, og senere at jeg ser min mor liggende med bandasje rundt hodet i stuen hjemme med flere folk til stede. Min far hadde altså slått sin kone i hodet med et våpen så hun sprakk ned til kraniet, og deretter skutt henne. Jeg kan ikke utrykke med ord dybden og omfanget av smerte, skam, oppgitthet og håpløshet denne handlingen førte til.

Min far fikk en betinget fengselsstraff (det vil si at han ikke måtte sone), og situasjonen ble mer eller mindre vinklet som en familietragedie. I perioden etter denne hendelsen oppholdte han seg i Oslo hvor han hadde vokst opp.

Hvordan neste kapittel i denne historien gikk til merker jeg det er vanskelig å formulere en start på. Min far kommer tilbake, og min mor tar han tilbake. Etter noen måneder borte kommer min far tilbake. Dette gikk til ved noen treff i løpet av sommeren, og noe bistand fra noen ansatte i kommune/kirke. Akkurat hva som skjedde her og hvordan dette gikk til vet jeg ikke veldig mye om.

Min far kommer tilbake i løpet av året 1989, og da skal alt være tilbake til normalen. Denne hendelsen snakkes ikke om, og hjelpen familien, voksne og barn, får fra det offentlige hjelpeapparat er et sted mellom helt minimal og fraværende. Selv kan jeg ikke huske at en eneste person snakket med meg om hva som hadde skjedd. Min mor har sagt at jeg ble tynn denne sommeren, og jeg husker at jeg traff faren min igjen, og at jeg syntes det var svært trist. Denne hendelsen «legges lokk» på, og livet skal fortsette som om ingenting har hendt.

Jeg husker at da jeg gikk på barneskolen følte jeg redsel for at noen skulle nevne denne hendelsen eller at den skulle brukes mot meg, det ville ha stilt meg helt blottlagt og hjelpeløs.

Noen år senere husker jeg en hendelse hvor jeg satt på stuen hjemme og var sliten og trist, jeg gråt, og faren min lurte på hvorfor jeg gråt. Etter en del spørring greide han å få ut av meg: «Hvorfor skjøt du mamma?». Han ble rasende og ristet meg til jeg begynte å blø neseblod, og jeg ble slengt oppi en stol. Han skrev et brev til meg angående den hendelsen i etterkant, men det ble ikke noe mer snakk om det.

I 1999, ti år etter skyteepisoden, forlater min mor faren min. Det gjør hun ved at hun drar til Molde på et kurs, og kommer ikke tilbake på en stund. Hun har truffet en annen mann, en som kan hjelpe henne til å forlate min far. Min far blir svært vanskelig å forholde seg til på dette tidspunktet. I løpet av denne tiden ringer han til mange og er svært ufin og til tider truende på telefonen, og han sender tilsvarende SMSer. På et tidspunkt etter at moren min kommer tilbake, men bor hos en venninne, må jeg og en til kjøre med bil etter faren min for å få han til å snu, da han er på vei for å oppsøke min mor. Det er også et tilfelle hvor han fysisk må holdes tilbake fra min mor. De kan ikke overlates til seg selv i et rom. Alt dette ender med at min far flytter til Oslo. Det er vanskelig å sette ord på opplevelsen av å si hadet til han på Kvernberget flyplass da han dro fra Nordmøre for siste gang.

Men dette er ikke over enda. Min far fortsetter å oppføre seg truende mot min mor via telefon. Dette resulterer etter hvert til en anmeldelse og en rettsak hvor min far blir dømt for truende oppførsel, men også for tidligere hendelser. Dette ender med en ubetinget fengselsstraff, og han sitter noen måneder i fengsel på Bastøy.

Det er en tidsperiode på cirka 3 år hvor jeg ikke har noe kontakt med faren min. Jeg tar selv kontakt med han sensommer-høsten 2005, like før jeg er ferdig med førstegangstjenesten. Jeg møter han i Oslo og i Holmestrand flere ganger, og vi får tilbrakt noe tid sammen og dratt på noen bilturer. På et tidspunkt blir han også med meg til Trondheim og treffer min daværende kjæreste. Men han har det ikke bra, han er plaget, selvfølgelig er han det. Jeg tror han mister en jobb i forbindelse med fengslingen. Rusbruken eskalerer, og han bruker heroin. Jeg husker at jeg en gang ser han sittende på sofaen i leiligheten sin i Holmestrand med et pledd rundt seg, han har det ikke bra, det er veldig trist å se faren sin sånn. Han får noe hjelp av støtteapparat i Holmestrand, han får jobbet noe, og han er med på tiltak for mennesker som trenger støtte. Jeg husker han snakket om selvmord, men at han ville gjennomføre det var utenkelig for meg.

Faren min var en stolt mann, han var en plaget mann, han var en voldelig mann, han var en som misbrukte rusmidler og medikamenter, og han var en snill mann, og en som ville godt. Alt dette var faren min.

Han døde 19.april 2006 i Holmestrand.

Det var begravelse i Holmestrand, hvor hans foreldre, barn, barnebarn, bror, og de han var onkel til var til stede. De han var på tiltak sammen med i Holmestrand var også i kirken.

Jeg minnes min far i den aller største kjærlighet.

Del 3.
Hendelser som nevnt i del 2 tar stor plass i livet. De trekker mye oppmerksomhet, og skaper vanskelige følelser. Rent praktisk er dette uheldig fordi det fjerner fokus fra barns skolegang, utvikling og sosialisering, og det fjerner fokus fra de voksnes utvikling, utsikter og relasjoner til andre. Sånne hendelser og tilstander koster kort sagt veldig mye, og det går på bekostning av mye. På dette tidspunktet har jeg ikke nok innsikt i min fars historie til å kunne si med stor sikkerhet hva som var underliggende hans misbruk av rusmidler og voldelig atferd. Det kan spekuleres i at påkjenningene i det tøffe yrke som ambulansesjåfør i Oslo på 1970 og 1980-tallet var en bidragsyter. På denne tiden var det manglende oppfølging av ambulansesjåførene etter store påkjenninger som ved for eksempel uttrykninger til ulykker og vold. Dette er noe det er langt større bevissthet rundt i dag når det gjelder yrker i nødetatene. Det kan selvfølgelig også spekuleres i omstendighetene rundt hans oppvekstsvilkår. Andre årsaker kan være underliggende fysisk sykdom, forskjellige typer smerter (både fysiske og psykiske), som igjen kan skape en uheldig runddans av medisinering, selvmedisinering, abstinenser og avhengighet, med påfølgende vanskelige følelser som er et uunngåelig resultat av dette. Jeg kan spekulere i årsaker og se sammenhenger, men jeg har ikke et klart svar på dette.

Når det kommer til min mor så kan man jo spørre seg hvorfor en kvinne blir hos en mann som utøver vold, og i dette tilfellet åpenbar fysisk vold. Min mor lever, og hun har med årene blitt flinkere til å prate om disse hendelsene, selv om det koster henne litt å gjøre det. Dette er selvfølgelig vondt for henne, av mange grunner. Min mor ble født på 1950-tallet utenfor ekteskap, uten en far som var til stede, og oppdratt av det vi i dag kaller en alenemor. På den tiden var det langt mer uvanlig og sosialt belastende enn det er i dag. Dette gjorde at hun manglet en farsfigur i oppveksten, noe vi vet ofte påvirker kvinners relasjoner til menn senere i livet. Hun var også enebarn. Som sekstenåring flyttet hun fra Nordmøre til Oslo hvor mine foreldre møttes noen år senere som attenåringer. Min mor hadde ikke familie eller mange venner å støtte seg på i Oslo. Min mor som ung jente fra bygda var sårbar i 1970-tallets Oslo. Det at hun forteller om følelser av utrygghet, maktesløshet og hjelpeløshet er svært forståelig når man ser dette i sammenheng.

Utrolig nok går faktisk livet videre. Men å sørge er viktig, det kan jeg ikke understreke nok. Smerte og sorg er belastende, og det å komme seg ut av disse tunge erfaringene og følelsene er ikke nødvendigvis en enkel sak. Vi kan trenge kunnskap og mennesker som forstår til å hjelpe oss med å finne veien ut av håpløshet, fortvilelse og sorg, og tilbake til livet.

Del 4.
Som barn har man ikke sammenligningsgrunnlag til å ha en god forståelse for hvordan ting «skal være» i en familie. Foreldre som krangler og er slemme mot hverandre kan barn tenke er normalen, fordi man har ingen kontrast til dette. Men barna opplever følelsene, stemningene og atmosfæren. Etter hvert som man blir eldre og perspektivet utvides vil man begynne å sammenligne sine opplevelser med nye erfaringer, og dette fører til at man reorientere seg, og danner nye oppfatninger. Dette er en gradvis prosess, og som forsåvidt mer eller mindre foregår hele livet.

Utfordringen med min oppvekst, og antagelig årsaken til at jeg gjør dette arbeidet i det hele tatt, er at de tilstandene og hendelsene som tok sted i min oppvekst, som nevnt i del 1, er uakseptable og utålelige. De er ikke bare uheldige, de er fullstendig uakseptable. Livet fortsetter ikke som normalt etter sånne hendelser, det er ikke greit, de kan ikke godtas. Sånne handlinger har konsekvenser, og de konsekvensene gjør seg synlige på en eller annen måte. Det er mange feil man kan komme tilbake fra, man kan gjøre opp seg, si unnskyld, og forbedre sine veier. Og jeg tror det er veldig mye man kan komme tilbake fra, men jo grovere uretten, jo vanskeligere er dette.

Den mest åpenbare hendelsen når det kommer til dette er skyteepisoden i 1989. Her er det så mye svikt, at jeg merker det er vanskelig å beskrive omfanget av det.

  1. At min far i det hele tatt utfører denne voldshandlingen.
  2. At min far i er en sånn mental, psykisk, emosjonell forfatning at denne handlingen utspilles.
  3. At min far har satt seg selv i en tilstand hvor han har så lite selvbeherskelse at denne handlingen kan utspilles. År med rusmisbruk, medikamentmisbruk, stress og kompromiss med seg selv.
  4. At min far ikke fant mot og ressurser nok i seg selv til å ta ansvar for sine underliggende problemer som førte til at hans smerte spilte seg ut og påførte andre smerte.

Jeg tror det var mange årsaker til at det gikk så galt for min far. Faktorer i dette tror jeg var rusmisbruk, ansvarsfølelse for en familie, økonomisk press, stress, ugunstige arbeidstider, mangel på sosial støtte, stolthet og som et følge av det vansker med å vise sårbarhet og dermed motta hjelp og støtte. Min fars skjebne kan jeg ikke betegne som annet enn en ekte tragedie.

Jeg har stor medlidenhet med min mor når det kommer til mye av dette. Jeg stiller henne også til ansvar. Jeg forstår at dette ikke var lett for henne. Men som barn skal man beskyttes av sine foreldre. Barn har behov for trygghet, tilknytning og trygge omgivelser. Her har min mor sviktet mange ganger. Min mor som en voksen person har «godtatt» at barna hennes vokste opp i et hjem som var preget av uro og utrygghet. Hun var selv redd. Dette er en stor svikt som må anerkjennes. Det at min mor benytter seg av offerrollen og påberoper seg hjelpeløshet vekker følelser av sympati og medfølelse, men også frustrasjon og irritasjon fordi dette er en ansvarsfraskrivelse. Barn settes i en ambivalent relasjon til sine foreldre når de benytter seg av sånne løsninger, det skaper vanskelige følelser i barnet, fordi foreldrene projiserer sine egne indre konflikter på barnet.

Når det kommer til det offentlige støtteapparatet, rettsvesen, skole og samfunnet rundt for øvrig er jeg mest av alt bare skuffet. Jeg forstå at terskelen for å gripe inn i en families anliggende kan være noe høy. Men at hendelsen i 1989, som var så grov, åpenbar og tydelig, fikk gå så ubemerket hen for samfunnet rundt merker jeg undergraver respekten jeg har for mange av institusjonene i samfunnet og flere av mine medmennesker. Når det er sagt er det personer som har utmerket.