En umulig relasjon

Den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller (1923 – 2010) som er mest kjent for sine bøker om oppdragelse og barnepsykologi var katalysatoren til å skriv denne teksten som følger.

Utgangspunktet må være at alle mennesker ønsker å gi, motta og erfare kjærlighet. I følge min forstand er det er ingen mer fundamental sannhet i et menneskeliv enn det. Hvilke form er denne utvekslingen tar er utallige. Moderne mennesker, og spesielt vi vestlige mennesker, er opplært til å vektlegge intellektet høy autoritet og myndighet. Intellektet er en utrolig evne homo sapiens har utviklet, men det er bare en del menneskets evner og forståelses- og erfaringsapparat. Forskjellige østlige tradisjoner som buddhisme og yoga har igjennom mange tusen år kartlagt forskjellige kvaliteter mennesket innehar; som intellekt, emosjoner, intuisjon med mer, og for de som ønsker er dette kunnskap som kan studeres nærmere. For denne teksten skal jeg holde dette noe mer folkelig og bare legge til følelser som en kategori til. Intellekt og følelser.

Kjærlighet er en opplevd, følt, tilstand, som av en eller annen grunn er sentrert anatomisk i brystet og i hjertet. Intellektet vårt kan ikke forklare eller forstå dette, da dette ikke er det riktige «redskapet» til å forstå kjærlighet. Kjærlighet kan ikke forstås, på samme måte som at livet ikke kan forstås. Fenomener som «kjærlighet» og «livet» kan erfares, men ikke forstås, og dermed heller ikke tilfredstillende formidles igjennom et intellektuelt språk. Visse former for uttrykk; poesi, sang, sannhet med mer, kan derimot formidle eller peke mot noe som er større enn seg selv.

Dette er ikke en kritikk mot min mor. Snarere tvert imot. Dette er i all hovedsak en apell til alle mennesker, og spesielt til foreldre om å ta ansvar for seg selv og sin egen smerte. Dette er etter min mening det viktigste og mest meningsfulle arbeidet et menneske kan gjøre, også det vanskeligste. Det er bare det at for å kunne ha en personlig relasjon til dette arbeidet, og for å kunne uttale meg om dette med autentisitet må jeg bruke meg selv og mine egne erfaringer som referanser. Dermed kommer min mor inn i bildet.

Hvorfor nevner jeg her først min mor? og ikke min far? Far er også viktig. Men når det kommer til et menneskets tilkomst, fødsel og første leveår er mor av høyeste viktighet. Dette er ikke en kritikk til min mor, eller noen andre mødre, dette er en påminnelse om deres viktige rolle. Det er også en påminnelse til samfunnet og kulturen forøvrig.

En mor er fra før fødsel og i de første leveårene barnets univers. Barnet forstår og tolker sine sanseopplevelser igjennom moren. En trygg mor formidler trygghet, en redd mor formidler redsel. Barnet lærer å forstå virkeligheten igjennom morens emosjoner, ikke igjennom hennes intellekt. Det er hva moren føler som er av betydning for barnet, ikke hvilke ord hun bruker. Vår moderne kultur som vektlegger intellektet høy autoritet har dyttet sensitiviteten for dette bort i et hjørne og inn i et skap. Den finnes, og mange forstår dette intuitivt, men i veldig mange tilfeller kjører intellektet over denne dypt iboende visdommen. Dette er intet mindre enn en tragedie som har forårsaket og forårsaker utallige ruinerte liv og sosiale problemer.

Jeg har sett mye sinne fra barn- og voksne barn rettet mot sine mødre. Og jeg har kjent på dette selv. Kort sagt tror jeg årsaken til dette sinnet er smerte blandet med kjærlighet, men det må utredes nærmere. I noen tilfeller tror jeg dette sinnet er høyst berettighet, i andre tilfeller kanskje ikke så mye. For å forstå dette bedre må vi forstå mer om smerte, mer om sinne og mer om ansvar.

Vi har en del forestillinger om mor-barn rollen som ikke alltid er sanne, men som det ikke er helt stuerent i si høyt. Det er å si at mor ønsket ikke alltid i bli mor, mor elsker ikke alltid barnet sitt, og mor er ikke den perfekte skapningen som er fri for aggresjon og hat. Mor er et menneske. En annen forestilling, eller formaning heller, er at barnet skal ikke snakke «negativt» om sin mor, man skal ikke påpeke hennes tilkortkommenhet, man skal være overbærende og holde smerten i denne relasjonen skjult. Dette tror ikke jeg på et øyeblikk, det er ikke sånn mennesker leger sin smerte.

Et barns smerte er i stor grad den samme som mors smerte. Denne smerten overføres i tilknytningsprosessen mellom mor og barn. Den smerten mor leger i seg selv, fritar hun fra sitt barn.

I de fleste tilfeller har mor stor kjærlighet til sitt barn, og barnet elsker sin mor. Dette er livsviktig for barnet, bokstavelig talt. Når denne livsviktig kjærligheten er blandet med mors smerte skaper dette frustrasjon, sinne eller andre smertefulle følelser i barnet. Barnet har ikke noe annet valg enn å ta til seg både kjærligheten og smerten til mor. Denne smerten blir en del av barnets følelsesliv etterhvert som det blir eldre og voksent, og dette er årsaken til mye av sinne rettet mot mødre fra sine barn.

Men hva er årsaken til mors smerte? Dette er et stort og komplekst spørsmål som må adresseres på et individuelt, sosialt, samfunn- og kulturelt plan. Mor er et menneske, og mennesket påvirkes og formes av sine relasjoner og omgivelser.

Det er mye smerte i verden, og det er mye kjærlighet i verden, og det finnes håp. Vi må i det minste komme til håp, hvis ikke er vi i mørket.

Mor- far- og foreldre må ikke gå i den fellen at de skyver egen smerte over det voksende barnet for å unngå den i seg selv. Dette kalles psykologisk projisering. Dette er en ansvarsfraskrivelse fra foreldrenes side som forårsaker stor smerte i barnet.

Vi må greie å se vår smerte. Ikke skamme oss over den, ikke føle skyld over den, ikke gjemme den, ikke skylde på noen andre. Smerte har blitt overført fra menneske til menneske i utallige generasjoner, og vi må lære oss å ta ansvar for den, for oss selv og for hverandre. Det er sånn vi leger smerte. I utallige generasjoner har også kunnskap, forståelse, visdom og kjærlighet blitt overført. Vi skal ta ansvar for hva vi bringer inn i livet.

Når det kommet til voksne barns sinne mot mor er det en del ting som må sorteres. Mor har ansvar, men ikke for alt. Mor har neppe ansvaret for utbruddet av 2.verdenskrig, eller spanskesyken, og fortjener neppe vrede av en sånn størrelsesorden. Men hun har kanskje ansvaret for å ikke ta hensyn til barnets behov foran forfølgelsen av en karriere og smerten denne forsakelsen av barnets behov skapte i barnet. Hun har kanskje ansvaret for at hun ikke søkte hjelp for sin depresjon eller alkoholisme og smerten forårsaket i barnet grunnet dette. Hun har kanskje ansvar for at hun ikke tok oppgjør til sin egen overførte smerte fra egne foreldre, og dermed overførte deler av den den et slektsledd videre. Hvor mye ansvar et menneske skal stilles til rette for er tema for diskusjon. Samfunnet og kulturen vi lever i har i stor grad ansvar for å beskytte og støtte mor- far- og foreldrerollen. Roller som bør være forbundet med en dyp ansvarsfølelse og kjærlighet.

Foreldre som ikke tåler sine egne barns følelser, tåler ikke sitt eget barn. Barnet er helt avhengig foreldrenes bekreftelse og kjærlighet og lærer seg derfor å skjule og undertrykke sine følelser. Dette er følelser som er deler av barnets autentiske selv, energi og livskraft, barnets «Jeg». Metodene som brukes for å blokkere barnets følelser er vanligvis skam, sinne, ydmykelse og samvittighet med fler. Hvis mor begynner å gråte når barnet blir sint, lærer barnet å undertrykke sitt eget sinne for å ikke gjøre mor trist. Hvorfor mor begynner å gråte for at et barn uttrykker sinne er et annet spørsmål. Barnet lærer seg å spille en rolle som foreldrene tåler og kan godta, det lærer seg å undertrykke sitt autentiske selv.

Selv uten graverende traumatiske hendelser i familien er fornektelse og undertrykkelse av følelser en stor belastning, med traumatiske hendelser i familien blir denne dynamikken ytterligere forsterket. Traumatiske hendelser, psykotraumer, er nettopp traumer fordi de skaper svært vanskelige følelser. I en familie med foreldre og voksne som har lav toleranse for følelser i utgangspunktet vil følelsene generert av sånne hendelser, dersom ekstern hjelp kommer til unnsetning, bare suppleres til de allerede akkumulerte undertrykte følelsene. Dette blir en ytterligere belastning for alle involverte.

Følelser er en kroppslig ting. Man kan rasjonalisere, bortforklare og distrahere alt man vil, men de er der inntil man møter dem, prosesserer dem og uttrykker dem. Undertrykkelse av følelser og sitt autentiske «Jeg» stagnerer livskraften og skaper depresjon, anerkjennelse og uttrykk av sitt autentiske «Jeg» kalles å leve.