Arbeidet med psykedelisk medisin

Arbeidet med psykadelika: En velsignelse og en forbannelse.

Forord.

Med unntak av en del hendelser knyttet til rusmisbruk og vold i hjemmet, som jeg skriver om her, vil jeg påstå at jeg har hatt en ganske normal oppvekst og utvikling. Jeg har gått stegene i alle de vanlige institusjonene i Norge: barnehage, grunnskole, videregående skole, teknisk fagskole, høyskole og forsvaret. Med tilhørende vitnemål, fagbrev og grader. Jeg har tatt alle de forventede sertifikatene man skal ha de dette samfunnet og mer til, som bil, lastebil, motorsykkel også videre. I oppveksten hadde jeg som de fleste andre venner og kjærester, jeg har samboer, og jeg eier nå min andre leilighet. Jeg har en sønn fra et tidligere forhold. Jeg har reist til mange land, blant annet Kina, Peru, Ecuador, Thailand, Egypt og mange land i Europa, til sammen cirka 21 land tror jeg det har blitt. Jeg har foreldre og søsken og øvrig familie som er godt integrert og har alle faste gode jobber. Jeg har ikke rusproblemer, jeg drikker knapt alkohol, og jeg har et plettfritt rulleblad.

Hensikten min med å nevne dette er for å belyse min grad av integrasjon og «normalitet» i det Norske samfunnet. Jeg har på ingen måte være noe

Grunnen til at jeg skriver dette er for å understreke min normalitet før jeg skal gå videre til å snakke om det som er noe utenfor normalen i det norske samfunnet og i den vestlige kulturen vi i Norge er en del av.

Ved Åmotdammen i Østmarka, Oslo, mars 2022

Del 1: Introduksjonen til Ayahuasca

I 2009, i en alder av 26 år, motivert av å løse indre konflikter og smerter (mer om det her) som jeg ikke hadde funnet en tilfredsstillende løsning på, men også motivert av eventyrlyst og nysgjerrighet, begynte jeg å utforske psykedelisk medisin. Da først ved å lese om det i et års tid på internett og i bøker, en av bøkene jeg leste var «The Cosmic Serpent» av den Canadisk-Sveitsiske sosialantropologen Jeremy Narby. Etter mye lesing og planlegging bestemte jeg meg for å prøve dette selv. Dette er et arbeid som har gjort inntrykk på meg, og som jeg skal fortelle mer om her.

Det er viktig å understreke at dette var noe jeg tok på alvor. Det jeg gjorde var ikke uvøren eksperimentering, dette var planlagt i lang tid i forveien, og godt forberedt. Forberedelser bestod i klargjøring av intensjoner for arbeidet, og generelle mentale forberedelse på det å ha opplevelser utenom det vanlige. Og det bestod i forberedelse av kroppen ved hjelp av et godt og riktig kosthold, avhold fra alkohol, og nok hvile. I arbeidet med Ayahuasca er også avhold fra sex noen dager før og etter vanlig. I denne sammenheng må det også understrekes at jeg på det tidspunktet var aktiv innen idrett, og var i svært god form. Helse og kosthold var en viktig del av livet mitt. Jeg hadde også på det tidspunktet fast jobb.

Første gang jeg deltok på Ayahuasca seremonier var i januar 2010. Jeg hadde kommet i kontakt med en dame i England, sør for London, som praktiserte sjamanisme med Ayahuasca. Jeg reiste dit og deltok på 3 Ayahuasca seremonier, kun hun og meg. For en som ikke hadde noe erfaring med disse tilstandene fra tidligere var dette veldig spesielle opplevelser, som er vanskelig å sette ord på, og det har jeg heller ikke tenkt å prøve på her. Denne reisen gikk bra og disse opplevelsene var interessante, og dette var starten på min utforskning av psykedeliske stoffer.

Når det kommer til psykadelika, sjamanisme og forsåvidt flere andre åndelige praksiser så kan disse ofte ha en tendens til å ta utøveren ut av den normale kulturelle virkeligheten vi vanligvis lever i. For de som ikke har noen erfaring med, eller kunnskap om, åndelige praksiser kan det være vanskelig å forstå hva jeg mener med det. Man kan si det sånn at kulturen definerer hvordan menneskene som lever i den opplever (tolker, forstår) virkeligheten. Man kan si at kulturen skaper rammene for virkelighetsoppfattelsen, og den skaper grunnlaget for forståelse av fenomener. Jeg er ikke utdannet filosof, og jeg kommer til kort i forhold til begrepsbruk når jeg snakker om dette, men det er grener av filosofien som tar for seg det jeg snakker om her.

The Flammarion Engraving (1888)

Etter at jeg var i England oppsøkte jeg et miljø i Norge som praktiserte Ayahuasca sjamanisme, såkalte Ayahuasca seremonier. Da ofte med sør-amerikanske sjamaner som ledet seremoniene. Jeg deltok på 14 seremonier i Norge. Dette var også utrolige opplevelser, både innvendige i meg selv med tanke på innsikter og indre opplevelser, og utvendige opplevelser sammen med de andre deltagerne med sang og latter rundt bålet, og naturopplevelser med trær og stjernehimmel. Helt utrolige opplevelser jeg anser meg svært privilegert for å ha opplevd. Det å forklare innholdet i slike opplevelser er knapt mulig, om i det hele tatt mulig. Det at disse opplevelsene utfordrer den vestlige kulturens rammer gjør ikke det å forklare opplevelsene noe enklere. Dette er åndelige praksiser, og dette er mystiske opplevelser. Utfordringen for den vestlige utøveren her er at det vestlige vitenskapelige materialistiske verdensbildet ikke tar høyde for at sånne opplevelser er «mulige» eller «virkelige». Da kan man bli sittende igjen med opplevelser og erfaringer som «ikke er mulige» innenfor rammene av kulturen man lever i. En opplevelse som ofte kan kreve støtte, forståelse og sosial integrering kan da bli avvist og fordømt, noe som kan være svært uheldig for vedkommende det gjelder. Men det finnes mange ressurser, fagfolk og forskere, som har god forståelse for sånne opplevelser, og som kan være til stor hjelp for personer som er i prosessen med integrering av erfaringer.

Del 2: Ayahuasca med Shipiboene

I 2012 etter at jeg har deltatt på totalt 17 Ayahuasca seremonier reiste jeg til Pucallpa i Peru for å tilbringe tid hos Shipibo indianerne som er svært erfarne med bruk av Ayahuasca og andre plantemedisiner i sin kultur og tradisjon. Jeg kom i kontakt med den peruvianske sjamanen jeg besøkte på en seremoni i Norge, og turen ble planlagt cirka ett år i forveien. Dette var et utrolig eventyr, men denne turen ble ikke uten sitt mørke, og sin pris. På dette tidspunktet hadde jeg arbeidet med igjennom mange av de tingene som i utgangspunktet var årsakene til at jeg hadde startet dette arbeidet. Så jeg var på et annet sted da jeg reiste til Peru enn da jeg startet å arbeide med Ayahuasca 2 år tidligere. Intensjonen min med reisen til Peru var rettet mot å utvikle min kunnskap og forståelse for tradisjonelle medisinpraksiser, sjamanistiske praksiser og plantemedisin.

Jeg var i underkant av 2 måneder i Peru, mesteparten av denne tiden ble tilbrakt i en Shipibo bosetning langs elven Ucayali. På dette stedet var det tilrettelagt for å ta imot gjester som ønsket å delta på de tradisjonelle Ayahuasca seremoniene. Både vestlige og ikke-vestlige gjester var der i løpet av mitt opphold. Ayahuasca seremonier har vokst i popularitet siden tidlig på 2000-tallet, og tusenvis av vestlige reiser til Peru, Brasil og Ecuador for å delta på de tradisjonelle seremoniene. Ofte er dette for å finne løsninger på fysiske eller psykiske sykdommer eller plager vestlige medisin ikke kan gi de et svar på.

På veien til jungelen møtte jeg mange forskjellige typer mennesker, og det var mange nye inntrykk. Jeg husker blant annet en av de første dagene i Pucallpa en gammel peruvianske dame som arbeidet i en butikk langs gaten, hun hadde en svært spesiell fremtoning, og veldig underlige øyne. Hun var stille, men samtidig med en kraft i sin væremåte. I etterkant kan jeg lure på hvilket levd liv og hvilken kulturell bakgrunn som har formet dette mennesket.

Da jeg ankom Pucallpa med fly kom ikke bagasjen min med på flyet, så dette ble noe jeg måtte ordne opp i de første dagene, og jeg måtte kjøpe noe klær i påvente av at bagasjen kom etter. Jeg møtte et Canadisk par på motellet i Pucallpa som skulle det samme stedet som meg i jungelen. Jeg fikk inntrykk av at dette var fornuftige og snille mennesker, disse tilbrakte jeg mye tid med i ukene fremover. På motellet var det også en Amerikansk mor og hennes datter. Disse hadde vært i jungelen hvor jeg skulle, og var på vei til å dra. Datteren var kanskje 20 år, og hun virket veldig forstyrret. Moren oppførte seg rimelige normalt og snakket med de andre, men hun virket anstrengt og kanskje litt plaget av noe. Jeg fikk snakket litt med datteren mens vi var i resepsjonen og hun var ikke særlig fornøyd med oppholdet hun hadde hatt i jungelen. Jeg traff aldri denne moren og datteren igjen så jeg vet ikke hvordan det gikk videre med dem.

Etter noen dager i Pucallpa dro vi med elvebåt oppover elven til Shipibo bosetningen. Elven Ucayali er svær og bred, så bred som en norsk fjord, men med gulbrunt vann. Oppover elven kjørte vi en lang trebåt, med et stofftelt over for solskjerming eller som ly for eventuelt regn, og med en påhengsmotor. Været var strålende. På elven, spesielt i nærheten av Pucallpa var det mye båttrafikk. Jeg fikk inntrykk av at det var flere båter med mange passasjerer som fungerte som kollektivtrafikk. Flere av disse båtene hadde motor på ripa med en lang aksling/stag ned til hvor propellen satt, disse motorene bråket kraftig, man skulle tro de var nærmest helt uten eksosanlegg. Jeg vil tro at flere av de som bor langs elvebredden oppover og nedover elven jobber eller går på skole i Pucallpa. Mulighet for utdanning er viktig for urbefolkningen for at de skal greie å henge med utviklingen av den moderne verden. Langs elven var det også urbefolkning familier, antagelig Shipiboer, som padlet i smale, men lange kanoer. Det var mange av disse, gjerne hele familier, med mor, far og flere barn, og forskjellige forsyninger. Båtturen fra Pucallpa til Shipibo bosetningen gikk utmerket, den var både en natur- og kulturopplevelse i seg selv.

På vei inn i jungelen med elvebåt fra byen Pucallpa, Peru, januar 2012
Liten variant av elvebåt som nevnt over, men med tilsvarende motor (bilde hentet fra googlesøk)

Det var en handelsstasjon på stedet vi ankom oppe i elven, her var det en butikk, og mye folk. Bryggen var av tre, og det var et stort skilt som markerte stedet. Shipibo bosetningen vi var på vei til heter Nuevo Ceylan som ligger i Masisea distriktet, provinsen heter Coronel Portillo i Ucayali regionen. Peru er delt inn i 25 regioner, som igjen er delt inn i provinser og distrikter. Nuevo Ceylan lå noen knappe kilometer sørøst for hvor vi la til med båten. Fra havnen med handelsstasjonen til bosetningen ble vi transportert med trehjulsmotorsykler, såkalte mototaxis, som er et populært transportmiddel i dette området. Turen med mototaxi tok ikke mer enn 10 minutter. Det var spennende å komme frem til bosetningen å vite at her skulle jeg oppholde meg en stund og videre utforske arbeidet med Ayahuasca sammen med Shipiboene. Selve området som var tilrettelagt for å ta imot gjester, og hvor Ayahuasca seremoniene ble holdt, var noe trukket tilbake fra resten av Shipibo bosetningen.

Ayahuasca seremonier holdes tradisjonelt i et hus som kalles for en Maloca. I dette tilfellet var dette et rundt hus med vegger og gulv av tre, cirka 10-15 meter i diameter. Det hadde god takhøyde, og palmeblader som tak. Huset var opphøyet omtrent 1 meter fra bakken med en liten trapp opp på den ene siden. På veggene på utsiden var det tegnet shipibokunst. Det var to lengre rektangulære hus som fungerte som gjestehus for de som var på besøk. Disse husene bestod av flere små rom på hver sin side av en gjennomgående gang i midten. Rommene hadde en eller flere senger med myggnetting over, gjerne et bord og en stol, og vinduer med myggnetting. Et annet hus fungerte som kjøkken, spiseområde og fellesområde. Her ble det tilberedt tre måltider om dagen. På dager med seremonier var det kun to måltider. Måltidene ble vanligvis tilberedt av den eldste datteren til den ene sjamanen, og bestod gjerne av en kombinasjon av quinoa, ris, søtpoteter, grønnsaker, platanos og kylling. I stedet for kaffe kunne man drikke te av kokablader fra kokabusken som har lang tradisjonell bruk i dette området. Kjøkkenhuset var rektangulært med vinduer av myggnetting på tre av fire vegger. Det var dører på hver langside, kjøkkenområdet var på den ene kortsiden og hadde en kjøkkendisk som adskilte det fra felles- og spiseområdet. Det var et langt spisebord i midten og to hengekøyer på hver langside. En ting vi vestlige syntes var morsomt med spisebordet var at det var så høyt i forhold til benkene man satt på. Når vi satt og spiste hadde vi nesten asjetten i høyde med halsen, vi konkluderte med at denne konstruksjonen måtte være fordi man ble sliten etter Ayahuasca seremonier, og at maten derfor måtte ha kort reisevei til munnen. I dette huset var det noe shipibokunst på veggene. Det hang også et ark på veggen med noe som lignet et slektstre med navnene til de voksne Shipiboene og deres barn. Det var et annet hus den ene Shipibofamilien brukte til å sove i, dette var noe trukket tilbake fra de andre husene på området. Jeg var bare inne i dette huset en gang, men her var det også senger med myggnetting og diverse personlige eiendeler som blader, bøker og bilder. Et av husene var bygget i murstein, det hadde dusjer og ikke-fungerende toaletter. Dette huset var det visst en kvinnelig europeisk gjest som hadde bidratt til. Utenfor dette huset var det en brønn med en bøtte som kunne senkes ned for å hente vann. Dette vannet kunne ikke drikkes uten minst å ha koket det, parasitter og bakterier er selvsagt en stor utfordring i tropiske strøk. Men dette vannet ble benyttet til klesvask og dusjing. Alt drikkevann ble kjøpt i flasker. Toalettene som kunne brukes var utedo, det var to stykker. Disse var enda mer opphøyet enn de andre husene, antagelig 2 meter fra bakken til gulvet, de hadde en mellomting av en trapp og en stige for å komme opp. Det er åpenbart hensyn som må tas i forhold til jungelens gnagere og krypdyr. Det var også et verktøy- og redskapshus på området. Her inne var det diverse utstyr som motorsager, håndverktøy, hageredskaper og macheter. De hadde ikke strømnett, men de hadde et drivstoffdrevet strømaggregat jeg så i bruk en gang i forbindelse med bruk av en bærbar datamaskin. Helt innerst på dette området i forhold til resten av Shipibo bosetningen og mot jungelen var det en stor slette som barna brukte som fotballbane. Shipiboene snakker både sitt innfødte språk og spansk, noen av de yngre snakker også engelsk. Deres innfødte språk snakkes av omtrent 25 000 Shipiboer og har flere dialekter. Med mine minimale spanskferdigheter greide jeg til tider delvis og ha en tilnærmet forståelig samtale med noen av de som ikke snakket engelsk. De yngre Shipiboene var til stor hjelp ved å oversette til og fra engelsk når det gjaldt å kommunisere.

Det var spennende og morsomt å være sammen med Shipiboene til daglig, ofte var vi sammen både med de gamle, de voksne og barna i kjøkkenhuset. De eldre kvinnene viste frem store tepper og klær de hadde brodert med den særegne shipibokunsten med mønstre som sies å komme fra visjonene i Ayahuasca seremonier. Barna syntes det var gøy med fugler og dyr, og de hadde en skilpadde på gulvet som de lekte med. Shipiboene som var mer i ungdomsalder virket til å være interessert i det ungdommer flest driver med. Jeg fikk inntrykk av at de voksne mennene bar på et betydelig ansvar når det kom til deres rolle i forhold til deres familier og samfunn. De fleste, både voksne og barn, gikk gjerne i vestlige klær som jeans og t-skjorter. Det er selvfølgelig store kulturelle forskjeller mellom det vestlige Norge, og kulturen til Shipiboene. jeg vil si at det egentlig krever utdannelse innenfor spesialiserte fagområder som sosialantropologi og etnografi for å ha kunnskap, observasjonsmetoder, og terminologi for å i det hele tatt beskrive dette på en god måte. Og selv med sånne typer utdannelser tror jeg det er vanskelig å fullstendig forstå en fremmed kultur. Kulturer er utviklet gjennom tusenvis av år, og de kan ha vært adskilt fra hverandre like lenge, dermed er det å forstå en annen kulturs verdensbilde og livsanskuelse en svært vanskelig oppgave. Det er så mye i vår oppfatning og tolkning av oss selv og verden vi har med oss underbevisst fra vår egen kultur.

Relasjonen mellom den vestlige verden og urbefolkningen er et formidabelt tema som jeg helt ærlig ikke anser meg selv kompetent til å si så mye om. Men som de fleste vet har den hvite mann tatt godt for seg av naturressurser og landområder som har tilhørt innfødte grupper. I løpet av min tid hos Shipiboene var dette et tema som dukket opp i mine tanker uten at det var noe som ble snakket åpent om. Det at mennesker har lidd, og mange lider den dag i dag som følge av andres grådighet, utnyttelse og tyranni kan jeg ikke si annet om enn at jeg synes er forferdelig trist. Jeg håper at vi som bor i et så ressurssterkt og godt land som Norge er bevisst dette i våre handlinger og valg, skulle det være politiske avgjørelser, forretningsavtaler eller valg av produkter. Jeg mener at vi alle bør arbeide sammen for å skape en verden som i det minste ivaretar de grunnleggende behovene og menneskeverdet til hvert eneste menneske på jorden. Og at vi som mennesker ivaretar naturen og dyrene vi har rundt oss. For vi er ikke adskilt fra naturen, vi er en del av den.

Tilberedingen av Ayahuasca foregikk under et stort tak av palmeblader. Jeg deltok selv på denne tilberedingen og snakket med den ene av Shipiboene som var beskjeftiget med dette, en ung mann som virket til å ha fått rollen som tilbereder. Ayahuasca består tradisjonelt av to forskjellige plantevekster. Den ene er Banisteriopsis Caapi som er en liane med en særskilt vridende måte å vokse på. Denne planten inneholder noe som heter monoamino-oksidasehemmere, som gjør at det psykoaktive virkestoffet Dimetyltryptamin i bladene til den andre planten som heter Chacruna ikke brytes ned i fordøyelsen som det ellers ville ha gjort. Ayahuasca tilberedes ved å putte disse plantevekstene lagvis og annenhver gang i en stor gryte. Lianen kappes i passelige lengder og hamres sånn at barken åpnes og fibrene blir synlige, Chacrunabladene legges løst imellom. Etter at det er fylt opp med den mengden plantevekster man ønsker helles det over vann som dekker alt innholdet i gryten. Dette kokes, i dette tilfellet over et bål, i alt fra 4 til 12 timer. Lengre koketid gir et lavere volum, høyere konsentrasjon og en sterkere te. Etter at koketiden er over kjøles brygget ned, deretter siles det gjerne igjennom en tøyduk, og helles over i flasker. Dette er Ayahuasca teen som serveres i Ayahuasca seremonier.

Under dette palmetaket ble det tilberedt Ayahuasca, Peru, januar 2012

Å tre inn i en fremmed kultur er å tre inn i en fremmed livs- og verdensanskuelse, en fremmed verden. I liten skala kan man si det samme om forskjellige kulturer innad i et land som Norge, men da er man fortsatt innenfor den større felles rammen av Norsk kultur, og vestlig tradisjon, så da er mye av verdier og fundament fortsatt det samme. Å tre inn i Shipiboenes kultur er noe langt mer fremmed. Det ble holdt Ayahuasca seremonier flere ganger i uken. Sjamaner som leder disse tradisjonelle seremoniene har omfattende trening innenfor sjamanisme og plantemedisin. Denne treningen er langvarig, og for enkelte starter den i barneår. I noen familier har denne kunnskapen gått fra foreldre til barn i mange generasjoner. Hvor langt tilbake Ayahuasca sjamanisme strekker seg er uvisst, men det antas at denne praksisen er hundrevis om ikke over tusen år gammel. Sjamanisme i seg selv anses for å være verdens eldste åndelige praksis som daterer tilbake minst ti tusen år, altså tilbake til steinalderen. En del av sjamanens trening innenfor Shipiboenes tradisjonen kalles for en «dieta». Dette innebærer blant annet lengre tids avholdenhet fra forskjellige aktiviteter, sosial isolasjon og kun inntak av noen få spesifikke matvarer. Under denne treningen skaper den kommende sjamanen relasjoner til medisinplanter, såkalte plantelærere, og han/hun utvikler sin kraft som sjaman. Dette veiledes av en erfaren sjaman. Jeg snakket med den ene engelsktalende datteren til en av sjamanene om dette, hun fortalte at hennes far hadde vært på en 12 måneder lang «dieta», og hun gav uttrykk for at dette hadde vært en svært krevende prosess. Det å skape relasjoner til medisinplanter eller plantelærere er noe som fra vårt moderne vestlige perspektiv er svært fremmed. Her er det ikke snakk om plantens næringsinnhold, men det er en kvalitet i planten sjamanen skaper en relasjon til. Hvis jeg skal sammenligne dette med noe vi kan kjenne oss igjen i så er det noe i retning av kultivering av en ferdighet og en relasjon hvor dyp kunnskap overføres fra en person til en annen i en læretid. For at lærlingen skal kunne ta til seg kunnskapen må han/hun være stille og høre på hva læreren sier. Hensikten med avholdenhet og isolasjon er en sånn stillhet. Studenten må være villig til å ofre, og være ydmyk og stille nok til å vise seg verdig lærdommen. Den nå avdøde samiske sjamanen Ailo Gaup skriver i sin bok Sjamansonen om at sjamanen utvikler en evne til å se «bakenfor tingene». I kulturer som har sjamanisme som sin åndelige praksis er åndeverden, krefter i naturen og energier en helt naturlig del av deres virkelighetsoppfattelse, og det er på ingen måte overtro som det ville blitt ansett som fra et vestlig perspektiv. Dette er like naturlig og ekte for dem som boliglånsrenten og skattepengene er for oss. Det er altså en helt normal del av deres virkelighet. Å være en sjaman i en sjamanistisk kultur er en sosial rolle som har som funksjon å arbeide med disse aspektene av kulturen. Som jeg nevnte tidligere i teksten skaper kulturen rammene for virkelighetsoppfattelsen, og den skaper grunnlaget for forståelse av fenomener.

Sjamanistiske praksiser arbeider med krefter i naturen, i mennesket, og i menneskelige relasjoner som danner samfunn og kultur. Nå har det seg en gang sånn at kraft og makt er etiske nøytrale begreper, og dessverre er det ikke alle som har gode intensjoner. Disse kreftene kan brukes til å lege og til å skade. Sjamaner som utøver sin praksis med intensjon om å skade kalles i disse kulturene for brujos (trollmenn i negativ forstand) eller brujas (hekser i negativ forstand). Dette fenomenet kan til dels sammenlignes med det vi kjenner som ondsinnet sladder, baksnakking eller ryktespredning, manipulering og andre sosiale maktmidler og hersketeknikker. Mens andre aspekter av dette er utenfor den vestlige rammens virkelighetsoppfattelse og anses anser derfor som overtro. Mange vestlige som utforsker Ayahuasca, inkludert meg selv på den tiden, har en oppfattelse av at disse sjamanene er opplyste, edle og svært etiske mennesker, og noen er sikkert det, men det gjelder dessverre ikke alle. I ettertid har jeg undersøkt dette, og det finnes dessverre mange historier om overgrep og svindel, og jeg vet om flere dødsfall knyttet til det som noe nedsettende omtales som Ayahuasca turisme. Jeg skulle ønske dette ikke var tilfelle, og jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å fortelle om det, men dette er dessverre også en realitet jeg fikk noe innsikt i.

Det at de satte sett rett ovenfor meg og sang syntes jeg ble alt for invaderende, og dette var ikke noe jeg var vant til fra seremonier fra tidligere.

På ett tidspunkt begynte jeg å synge en egen sang mens den ene sjamanen satt sånn ovenfor meg, jeg syntes rett og slett det ble veldig ubehagelig.

Jeg forsøkte å ta opp dette tidlig med sjamanen som ledet seremoniene, og han virket til å vise en viss forståelse og nevnte noe om dietten til den eldre sjamanen. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette ikke

Tilliten min ble svekket til

På et senere tidspunkt ble det spørsmål ifbm

Gnissninger

Etter noen vanskelig seremonier førskte jeg igjen å ha en samtale med sjamanen som ledet seremoniene, men dette virket ikke til å være hensiktsmessig.

For min del begynte stemninge og bli ganske dårlig, og dette var ikke lenger noe bra sted for meg å være.

Dette endte med at jeg ikke ville delta på flere seremonier, og dro fra stedet før tiden.

Jeg var i elendig forfatning på dette tidspunktet.

Jeg ble også bitt mye av mygg iløpet av de første ukene, og etter 3 uker dro jeg inn til Pucallpa for å være litt i byen. Jeg var innom et legesenter og de ga meg en kortison sprøyte og antibiotika som jeg tok i 10 dager.

Da jeg kom tilbake

Men mest av alt føler jeg meg som en jævla idiot. Jeg hadde satset, ofret, og vist stor tillit, så går hele prosjektet jeg hadde lagt ned så mye planlegging og arbeid i så loddrett til helvete. Jeg er så dypt skuffet, såret og lei meg at jeg har ikke ord for det. Jeg gjør alt jeg kan for å redde situasjonen, men det er nytteløst, jeg

og desto mer jeg innser dette desto

Noe av det verste med dette var at jeg skadet tilliten til meg selv, selvtilliten. Kan jeg ikke lenger stole på meg selv? Er jeg ikke i stand til å vurdere situasjonen godt nok?

Jeg tror jeg ble konfrontert med ting som var

Siden det er en god del uvissheter skal jeg trekke inn informasjon fra andre kilder for å skape mer forståelse. Kriminalitet i Peru, Nød, Hendelser fra andre retreats.

Det er på ingen måte min hensikt å

Disse erfaringene ga meg skikkelig, skikkelig juling. (Og jeg har blitt mer ydmyk av det?)

Det tok meg over 10 år å skrive dette.

Hva lærte jeg av dette ?

I Perioden etter Peru var jeg i svært dårlig forfatning, både psykisk og fysisk. Legevitenskapen og psykiatrien er bygget på fundamentet av et vitenskapelig og materialistisk verdensbilde, og dette gjør det svært vanskelig å bli møtt med erfaringer som dette i helsevesenet. Sånne tilstander blir i mange tilfeller diagnostisert innenfor disse rammene som forskjellige former for psykiske lidelser. Jeg følte meg svært alene i denne tiden, og jeg hadde store smerter både psykisk og fysisk, med ingen til å forstå hva jeg egentlig gjennomgikk. Det var mørke av bibelske proporsjoner, og tema som døden var gjennomtrengende hver dag. Meningsløsheten var overveldende, det var fullstendig svart og intet håp. Det jeg greide å identifisere denne tilstanden med var et dikt fra 1500-tallet skrevet av Johannes av Korset som heter Sjelens mørke natt. Dette var min sjels mørke natt, og den den natten var svart. Tanken om at jeg kunne avslutte mitt eget liv var i denne tilstanden en oppløftende tanke og en trøst jeg brukte mange ganger for å komme meg igjennom dagen, men dette var ingen løsning. Om natten da jeg sov var et lite avbrekk fra mørke og smerte som var til stede i hvert eneste våkne øyeblikk. Løsningen var å lide, være med smerten så fullt og helt som mulig, og gradvis, gradvis arbeide meg ut av den. Dette startet med et lite lys, som én enkelt stjerne på nattehimmelen, men dette var nok, for dette var håp. Det er om natten man ser stjernene.